Forfatter: Maria Ryssdal Kraby, Stipendiat, Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU.
Overlevelsen for brystkreft er høy. Men mange av kreftoverleverne plages med senskader som går kraftig utover deres livskvalitet. Derfor studerer vi i Breast Cancer Subtypes en gruppe kvinner vi kaller Superoverlevere, fordi de overlevde brystkreft på en tid før dagens behandlingsmuligheter. Hvis man kan identifisere hva det er som kjennetegner en Superoverlever, kan det være at man har funnet en pasientgruppe som ikke trenger all behandlingen de får i dag.
Årets Rosa Sløyfe-aksjon setter fokus på nettopp senskader: «Kreftfri, men ikke frisk. Én av tre kvinner som overlever brystkreft får senskader av behandlingen.» Det er viktig at Rosa Sløyfe-aksjonen belyser senskader, som påvirker livskvaliteten til så mange mennesker. Én av 12 norske kvinner vil få brystkreft før de blir 75 år gamle. Det tilsvarer 1784 av setene på Lerkendal Stadion.
Heldigvis har brystkreftpasienter som gruppe høy overlevelse. Hele 89.7% lever 5 år etter at de fikk stilt diagnosen. Men mange av dem må gjennom omfattende behandling, ofte en kombinasjon av flere behandlingstyper. Brystkreft behandles med kirurgi, strålebehandling, kjemoterapi, hormon- og og antistoffbehandling. Hele 90 % blir anbefalt hormonbehandling og/eller kjemoterapi i tillegg til operasjon. Bivirkningene av brystkreftbehandling er blant annet benskjørhet, blodpropp, hetetokter, hårtap, hjerte-kar-sykdommer og nevropati (prikking og redusert følelse i hender og føtter).
«For brystkreft er ikke bare én sykdom. Brystkreft er mange, svært ulike sykdommer som har ulik biologi og ulik overlevelse.»
Nå er det økende fokus på individualisert behandling. Det innebærer at man skreddersyr behandlingsopplegget til den enkelte pasient, slik at hun får den behandlingen og oppfølgingen som er best for sin brystkreftsykdom. For brystkreft er ikke bare én sykdom. Brystkreft er mange, svært ulike sykdommer som har ulik biologi og ulik overlevelse.
Pasienter som har sykdom med dårlig prognose skal få omfattende behandling. Men hva med de som har en lite aggressiv brystkreftform der prognosen er svært god? Hvor mye behandling trenger egentlig de? For menn med prostatakreft finnes det noen undergrupper med så god overlevelse og så lav sannsynlighet for spredning, at man velger å avstå fra behandling og heller følge pasienten nøye opp. Kan det være at noe liknende finnes i brystkreft, der det er nok å ta bort svulsten?
«Superoverlevere – Hva er det som skiller dem fra resten?»
I forskningsgruppen Breast Cancer Subtypes ved NTNU studerer vi vevsprøver fra nær 2000 trønderske kvinner som ble født mellom 1886 og 1977. Omtrent 900 av disse fikk brystkreftdiagnosen før man hadde alle behandlingsmåtene vi har i dag. Selv om de fleste kun ble behandlet med kirurgi, var det flere kvinner som levde lenge etter diagnosen, og som døde av andre årsaker enn brystkreft. Dette kan tyde på at de ikke hadde behov for mer enn den begrensede behandlingen de fikk. Disse kvinnene kan vi kalle for Superoverlevere. Ett av våre mål er å identifisere dem. Hva er det som skiller dem fra resten?
Vi leter etter svaret ved å studere selve kreftsvulsten. Gjennom å undersøke proteiner og gener i svulsten, kan man lære mer om kvinnens prognose og hvilken type behandling hun vil ha effekt av. Vår forskningsgruppe har delt kreftsvulstene inn i 6 undergrupper (subtyper) som har ulik biologi og ulik overlevelse. Nå vil vi finne ut hvilke proteiner eller gener i kreftsvulsten som kan brukes til å bestemme kvinnens prognose innad i hver subtype. Vi kaller det å lete etter prognostiske markører i subtypene.
Fra Engstrøm et al. A: Klassifiseringsalgoritme for inndeling av kreftsvulster i subtyper. Østrogenreseptor (ER), progesteronreseptor (PR), human epidermal growth factor receptor 2 (HER2), cytokeratin (CK5), epidermal growth factor receptor (EGFR). B: Overlevelseskurver for brystkreftsspesifikk overlevelse, inndelt etter subtype. Best overlevelse i Luminal A og dårligst i HER2 type.
Uten blodtilførsel kan ikke kreftsvulster bli større enn 1-3mm3. Derfor stimulerer kreftceller nærliggende blodkar til å vokse inn i svulsten, slik at den kan bli større og spre seg i kroppen. Min oppgave er å studere mengden blodkar i svulsten. For å finne ut mer om de enkelte subtypenes biologi, og for å finne ut om antall blodkar kan ha prognostisk verdi, talte jeg blodkar i brystkreftsvulster.
Sammen med min forskningsgruppe, sammenliknet jeg blodkar i subtypen med best prognose, Luminal A, med en subtype med dårligere prognose kalt Basal Fenotype (BF). For å kunne se blodkarene, brukte vi immunhistokjemi, en metode som synliggjør spesifikke proteiner i kreftsvulsten. Deretter brukte jeg mikroskop for å telle antall blodkar totalt, og antall blodkar som var i vekst. I Luminal A hadde pasienter med få blodkar i svulsten bedre overlevelse enn de som hadde mange. I BF hadde ikke antall blodkar noe å si for prognosen.
Dette støtter hypotesen om at det er ulike prognostiske markører i hver subtype. For å få bekreftet at mengden blodkar er en prognostisk markør i Luminal A, må et større antall svulster undersøkes. Men hvis det bekreftes, kan det være at antall blodkar i Luminal A-svulster kan bidra med informasjon slik at vi kan identifisere Superoverleverne.
Breast Cancer Subtypes-prosjektet er gjort mulig ved finansiell støtte fra Kreftforeningen, Norges forskningsråd, Helse Midt-Norge, Kreftfondet ved St. Olavs hospital og Rakel og Otto Kr. Bruuns legat.
Denne saken ble først publisert på NTNU Medisin og Helse Fagblogg.
