Det finnes ulike kliniske markører som forteller oss noe om prognosen til en brystkreftpasient. Dette inkluderer informasjon på om kreften har spredd seg til lymfeknutene, om kreftcellene påvirkes av hormoner, og mengden av et protein kalt Ki-67, som forteller hvor raskt cellene deler seg. Allikevel er det slik at pasienter med samme markører kan respondere ulikt på behandling og ha ulik overlevelse. Derfor forskes det stadig på nye metoder for å mer sikkert kunne fastslå hvilke pasienter som har dårligere prognose og trenger tettere oppfølging. Her i Molbreast forskningsgruppe på NTNU prøver vi å forstå dette ved å studere sykdommen på ulike molekylære nivåer. Vi studerer blant annet hvilke gener som er påskrudd, og hvilke proteiner og metabolitter cellene produserer.
I et pågående prosjekt benytter vi kreftvev samlet inn i Oslo2 studien, hvor det er samlet inn vev fra over 2000 brystkreftpasienter med opp til 15 års oppfølgingstid. Ved å bruke avanserte statistiske metoder kombinerer vi informasjon fra ulike molekylære nivåer for å prøve å forstå hvorfor noen pasienter har en dårligere prognose enn andre.
